Slik bruker du disse sidene: - For å lukke sider, trykk på X - For info om de ulike aksjonene, trykk ⨂ i kartet - Vil du vite mer, velg fra menyen

X

Den 14. mars 1945 sprengte motstandsbevegelsen (MILORG) jernbanen på 20 steder i Vestfold. De som snek seg til jernbanesporene klokka 20.00 denne vinterkvelden, var unge gutter mellom 17 og 25 år. Gutta var trent opp av norske spesialsoldater. Denne kvelden var de utstyrt med pistoler, maskingevær, rifler og sprengstoff. Målet for OPERASJON BETONGBLANDING var å stoppe tyskerne fra å få soldatene sine tilbake til slagmarkene i Europa. Samtidig ville de vise at MILORG var klare for action.

Prosjektet er støttet av:

Av Thomas Nilsen og

• MILORG i Vestfold

⨂

• Effekten av Aksjon betongblanding

• Reaksjoner på aksjonen

Musikk: RAVI.no

• Om SABORG

Hans Christian Moen

• OPPGAVER

• Slik bruker du nettsiden

A-152 - SANDE: DET HOLDT PÅ Å GÅ GALT

MER OM  A-152

- Åshaugen kurve - 7 mann - 16 skinner sprengt - Vellykket aksjon

DETTE SA TYSKERNE OM AKSJONEN

Det holdt på å galt, da det kom et passasjertog. De syv sabotasjegutta kom på sykkel, plasserte syv sprengladninger med tidsblyanter(tidsforsinkelse). Til tross for passasjertoget, klarte de syv gutta fra Holmestrand og Sande å få sprengt 16 skinner mellom Galleberg stasjon og Sande stasjon rett etter klokken 20.00. 

Gunnar Rinde, Ivar Rinde og Tormod Tandberg var med eller medvirket under aksjonen i Sande.  (Foto: Utlånt av Håkon Rinde)

MER OM AKSJONEN

Motstandsarbeidet begynnerFra høsten 1940 ble det dannet små hemmelige grupper med mål å drive videre motstandsarbeidet mot den tyske okkupasjonen. Motstandsviljen økte etter at Nasjonal Samling fra høsten 1940 ble det eneste lovlige politiske partiet i Norge, og etter at Vidkun Quisling ble ministerpresident i 1942, med påfølgende forsøk på å nazifisere det norske samfunnet, økte motstandsviljen ytterligere.  Motstandsarbeidet var todelt, sivil motstand og militær motstand. Den sivile gikk kort fortalt ut på daglig å motarbeide forsøk på å nazifisere det norske samfunnet og gjøre det til en lojal samarbeidspartner til Adolf Hitlers «Tredje rike». Dette førte til at journalister, lærere og prester ble arrestert. Den militære motstanden hadde som mål å bygge en organisasjon som kunne konfrontere tyskerne militært på ulike nivåer.  Før Milorg ble etablert i Vestfold ble det dannet ulike grupper med mål om å drive militær motstand, grupper med navn som Nasjonalgarden eller Kongshirden. Disse ble etter hvert en del av Milorg eller en annen organisasjon kalt Saborg. Milogs ledelse forholdt seg til London, mens Saborg var mer orientert mot Moskva.  Men det var vanskelig å drive motstandsarbeid og tysk etterretning var på vakt sammen med norske angivere. I 1941 ble en vennegjeng i Sandefjord kjent som Ask-gruppa avslørt. De ville drive etterretningstjeneste for England. Tre ble dømt til døde og henrettet høsten 1941. Året etter ble en gruppe i Horten avslørt, kjent som Hortensgjengen, og de 29 ble endt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen hvor fire døde.  Det var ikke ufarlig å drive med motstandsarbeid i de små byene og bygdene i Vestfold der alle kjente alle og en angiver kunne gjøre stor skade.  Frem til høsten 1943 hadde den militære motstandsbevegelsen i Vestfold få våpen tilgjengelig. Dette året hadde flertallet av de ulike gruppene, som ofte ikke kjente til hverandre, blitt samlet under en felles ledelse i Milorg. Ove Tollefsen, områdesjefen på Nøtterøy og Tjøme (O-1533) skrev dette om situasjonen de første tre årene: "Hva foretok man seg egentlig i området i perioden frem til 1. juli 1943? Svært lite. Det var da heller ikke stort vi kunne gjøre. Våpen, sabotasjemateriell m.v. var ikke tilgjengelig. En og annen bortgjemt Krag Jørgensen rifle ble nok funnet frem og gjennomgått, men dette var til liten nytte. Alle private våpen - også jaktvåpen - måtte innleveres myndighetene ... En nokså passiv ventetid for de aller fleste er vel den mest passende karaktereristikk for denne perioden". Men å holde seg i form kunne alle, tilføyde han.  I begynnelsen ledet han arbeidet med å danne motstandsgrupper for Nasjonalgarden, men i 1943 gikk Nasjonalgarden inn i Milorg.  Ledelsen i Milorg besto for det meste av folk uten bakgrunn som befal. Årsaken var frykt for at personer med befalsbakgrunn ville bli arrestert og organisasjonen raknet på grunn av dette. Bakgrunnen for denne uroen var interneringen av 1100 norske offiserer i perioden 1942 til 1943. I Sandefjord opplevde de at en av de sentrale lederne for den tidligere oppbyggingen av Milorg, offiseren Pindsle, ble internert og sendt til en av fangeleirene i Tyskland, Schokken eller Schildberg. Men fra høsten 1944 endret situasjonen med utstyr seg betraktelig gjennom de jevnlige flyslippene fra september 1944 og frem til utgangen av april 1945, og frustrasjonen over manglende utstyr avtok.  Milorg 1942 til 1944Allerede høsten 1940 ble de første gruppene som ønsket å drive militær motstand mot tyskerne dannet i Vestfold. Mange av de første medlemmene hadde erfaringer fra kampene i april 1940. Gruppene var lokale og hadde ulike tilknytning. Nasjonalgarden oppsto i fagbevegelsen, mens en gruppe som gikk under navnet Kongshirden, hadde en del offiserene i sine rekker. Etter hvert ville de ulike gruppene finne sammen under Milorgs paraply. Dette foregikk fra høsten 1942 og utover i 1943.  Fra 1942 begynte arbeidet med å samle de ulike motstandsgruppene i Vestfold under Milorgs ledelse. De første gruppene var uten erfaring og mange feil ble gjort i begynnelsen. Det var vanskelig å vite hvem man kunne stole på, og våren 1941 fikk tysk etterretning informasjon som førte til opprullingen av Ask-gruppen i Sandefjord. Dette var en gruppe som ønsket å drive etterretning for England, men før de kom skikkelig i gang, ble flere av medlemmene arrestert. Staffen var streng og tre ble dømt til døden. 4. desember 1941 ble de tre skutt og deretter gravlagt på et ukjent sted. Året etter, i 1942, ble den såkalte Hortensgjengen avslørt i etterkant av tragedien i Televåg 30. april 1942. 29 ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, fire døde. Motstandsarbeid mot tyskerne viste seg å være farlig og ikke noe for folk med dårlige nerver.  De to første årene 1942 og 1943 konsentrerte Milorg seg om å drive rekruttering og danne små grupper i de ulike kommunene i Vestfold. Tilgangen på våpen var dårlig, de hadde kun noen våpen som ble gjemt unna i 1940. Først i november 1943 mottok distriktet i Vestfold sitt første flyslipp med utstyr fra England.  Dette skjedde på Skrim. Det gikk nesten ett år før neste flyslipp, og før dette skulle organisasjonen gjennom store prøvelser.  Våren 1944 ble en av Milorg instruktør, Leif Dahl, arrestert. Kort tid etter slo Gestapo til mot Milorg i Sandefjord og Tønsberg. Det ble dramatisk og i Tønsberg slapp så vidt Josef Haraldsen unna arrestasjonen, blant annet på grunn av sin snartenkte kone og sønn. I Sandefjord hadde tyskerne større suksess.  Dahl ble utsatt for grusom tortur, og i april 1944 sto det plutselig en dødsannonse på trykk i avisen. Mange trodde at Dahl var drept, og at han hadde holdt igjen viktig informasjon. Milorgmedlemmene i Vestfold senket skuldrene, og begynte sakte å gjenoppta arbeidet. Enkelte kom tilbake fra sine dekkplasser. Men alt var iscenesatt av tyskerne. Dahl levede fortsatt, det hele var en felle for å lure motstandsfolk i Vestfold til å føle seg trygge. På nytt slo Gestapo til.  Sommeren 1944 var det en svekket organisasjon som måtte gjenoppbygges. Josef Haraldssen, han levde nå i dekning inne på skauen i Lardal og Andebu, fikk i oppgave å lede dette arbeidet sammen med sin stad.   Parallelt med Milorg eksisterte det i 1943 og 1944 en annen motstandsgruppe, Saborg, med tilknytning til Norges kommunistiske parti. Her var Harry Sønsterød sentral. Han var selv ikke kommunist, men mente at Saborg førte en mer aktiv motstandskamp. 16. mai 1944 gikk Saborg til sin første sabotasjeaksjon i Vestfold. Dette var mot kontoret til Arbeidskontoret i Tønsberg, beliggende like ved domkirken. Bygget brant ned som en følge av aksjonen. En annen viktig aksjon var sprengningen inne på Aluminiumsfabrikken i Holmestrand senere samme år.   Milorg 1944 til 1945Etter tilbakeslagene våren 1944 fikk Josef Haraldsen i oppgave å lede arbeidet med å gjenreise Milorg i Vestfold. Fra sommeren dette året ble det opprettet hemmelige celler med milorgjegere som holdt til i skogene på hver side av Lågen. Josef Haraldsen selv, sammen med sin stab, holdt til i en hytte som fikk navnet Majorstua, siden mange kalte Josef Haraldsen for «majoren». Alle som var med i Milorg fikk dekknavn, og Josef Haraldsens virkelige dekknavn var «Martin.  I løpet av dette året vokste antallet medlemmer fra rundt 1000 til nærmere 3000 ved frigjøringen 8. mai 1945. De fleste var unge menn i alderen 20 til 30 år. Flertallet bodde hjemme, gikk på jobb og drev med illegalt arbeid om kveldene, nettene og i helgene.  Milorg blir ofte omtalt som «Gutta på skauen», men det var aldri mer enn rundt 130 av medlemmene til D-15 som lå i forlegninger inne på skauen der de drev trening etc. Men mange dro på kurs til gårder og hytter i f.eks. Andebu, Koddal, Hof eller Hedrum for å delta på kurs en eller flere ettermiddager. Her fikk de opplæring i våpenbruk, bruk av radiosamband, førstehjelp, nærstridstrening eller sprengningstjeneste.  Tyskerne gjennomførte flere razziaer dette året, men uten at de fikk arrestert viktige personer.  I maidagene 1945 fikk milorgjegerne i oppgave å sikre viktig sivil infrastruktur som broer, kraftverk, politistasjoner og veikryss. Mange fikk politioppgaver og deltok i arrestasjonene av personer som hadde samarbeidet med tyskerne eller vært med i Nasjonal Samling. En del jenter som hadde vært kjærester med tyske soldater ble også arrestert.  15. juli 1945 ble Milorgs oppgaver overtatt av andre, men organisasjonens medlemmer og organisering var sentral da Heimevernet (HV) ble opprette året etter.

«Kurerer for D-15-ledelsen»: Fra venstre, Otto (A-153), Per (K-sjef, A-154), Purk (A-152, Rasmus (A-152, Monrad (A-154, Fritz (A-153 og Ole Juel (A-154) er ute på oppdrag. Foto fra Paul Carlsens fotoalbum.

MILORG I VESTFOLD

Orginal bildetekst fra pressemelding i London 28. november 1944: "I høst har det funnet sted en skjerping i det okkuperte Norge. En natt trengte 6 maskerte menn seg inn i Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand, som fabrikkerte aluminiumsplater for tysk flyproduksjon. Transformatorer og motorer ble sprengt, og derved slapp en å ødelegge for framtidig norsk industri verdifulle maskiner, som tyskerne allikevel etter den nye situasjon som oppsto ikke kan benytte seg av. Bildet viser ødeleggelsen av transformatorer for varmevals og blokkglødeovner.» Foto: Riksarkivet

SABORG I VESTFOLD

Saborg er navnet på den delen av motstandsbevegelsen i Vestfold som hadde tilknytning til Osvaldgruppa til Asbjørn Sunde og NKP (Norges Kommunistiske Parti). Saborg i Tønsberg ble opprettet av Harry Sønsterud. Han ble født i 1921 i Fredrikstad, men vokste opp i Heggedal. Sommeren 1943 ble han en del av Asbjørn Sundes sabotører. Harry Sønsterud hadde bakgrunn fra Milorg, der han høsten 1942 ble med som sabotasjeansvarlig. Som mange andre i Milorg ønsket han handling, men Milorg var tilbakeholdne.  Etter å ha deltatt på et kurs i Milorgs hytte ved Underlandsåsen i Heggedal mai og juni 1943, deltok han i jernbaneaksjonen i august 1943, og var med på sprengingen av jernbanelinjen nord for Fåberg stasjon i Gudbrandsdalen. Etter denne aksjonen ble Harry Sønsterud i september sendt til Tønsberg for å lede arbeidet i Vestfold. Gruppa gikk under navnet Saborg og Harry Sønsteruds dekknavn var «Anna». En av de første oppgavene besto i å lære opp de andre i gruppa til å lage bomber og tennsatser:  Vi syklet fra byen ut til en hytte i nærheten av Ringshaug. Der lærte jeg opp de andre i bruken av sprengstoff og hvordan bygge ulike typer bomber. Jeg bodde i en dekkleilighet i byen og samarbeidet med advokat Thorvald Meyer.  Andre medlemmer var fra starten av Kåre Gramer, brødrene Håkon, Einar og Arne Skarpås og Sigurd Holtan.  En annen viktig person i Saborg i Vestfold var Alberth Carlsson, tidligere redaktør av den illegale avisen «Ukenytt». Han var tidligere medlem av Arbeiderpartiet, men ble senere kommunist. Saborg i Vestfold ble startet etter initiativ fra NKPs fylkeslag i fylket, men ikke alle var kommunister:  De fleste av oss brydde oss ikke om partipolitikk. Vi ville gjøre motstand mot den tyske okkupasjonen. Det var det som var viktig. Asbjørn Sunde spurte oss aldri om hvor vi sto politisk. Vi ville gjøre aktiv motstand, ikke sitte passivt som Milorg.    Saborg gjennomførte flere aksjoner som brannbombene mot AT-kontoret i Tønsberg i mai 1944, og den vellykkede sprengningen av deler av Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand i august 1944. Sistnevnte aksjon ble gjennomført som et alternativ til alliert bombing ifølge historiker Kasper Søyland:  Dette var bakgrunnen for at den kommunistiske motstandsbevegelsen Saborg, som var del av den såkalte Osvald-gruppen, gikk til direkte aksjon i Holmestrand. Som jeg gjengir, mente Saborg at det var utslagsgivende at politimesteren og arbeidere ved fabrikken uttrykte bekymret for alliert bombing. Medvirkende til at aksjonen ble så vellykket som den ble, var at gruppen nylig hadde ødelagt en transformatorfabrikk i Oslo. Aksjonen ble av London trukket fram som et eksempel på «intelligent sabotasje», ettersom det hadde satt en for tyskernes del viktig produksjon ut av spill uten å ødelegge for etterkrigstidens industriproduksjon.   Medlemmene av Saborg i Vestfold, rundt 35 personer, ble underlagt Milorg ved årsskiftet 1944/1945. Men enkelte av saborgcellene fortsatte å aksjonere på egenhånd våren 1945 uten godkjenning fra milorgledelsen i D-15, noe som fikk blant annet distriktslederen Josef Haraldsen til å reagere negativt.   

Åshaugen kurve   Jernbaneskinnene ved Åshaugen kurve, en strekning mellom Galleberg stasjon og Sande stasjon i Nordre Vestfold, ble sprengt i fillebiter 14. mars 1945. Fra 1881 til 2017 gikk jernbanen der, men dette var før åpningen av dobbeltsporet og den nye stasjonen inne i fjellet i Holmestrand. I dag er alle spor etter jernbanelinjen på stedet der milorgjegere fra Sande gikk til aksjon denne kvelden i 1945, fjernet.    
 Det var milorgjegere fra område 1522, en del av Avsnitt 152 bestående av Holmestrand og Sande, som hadde ansvaret for å utføre sabotasjeaksjonene i denne delen av Vestfold.  Bent Weierud, medlem i lag 7 til O-1522, var med på å lage sprengladningene, men han deltok ikke i selve aksjonen. De hadde laget ladningene av sprengstoff mottatt i ett av flere flyslipp med forsyninger til Milorg i Vestfold den samme vinteren. Flyene kom fra allierte flyplasser i Storbritannia og var lastet med containere fulle av våpen, mat og annet nødvendig utstyr til motstandsgruppene i Vestfold og resten av Norge. Sprengladningen Weierud var med på å lage, ble festet inne i en fot på jernbaneskinnen, akkurat der toghjulene gikk. Hver ladning besto av 800 gram med sprengstoff, og «det sparka godt, det», fortalte Bent Weierud mange år etter krigen.1    Sprengningslederen på denne plassen var Arne Kalmoe, og han hadde med seg seks mann med ulike oppgaver under aksjonen.  Tre av de seks skulle holde vakt og var på plass kl. 19.24. Alle ankom stedet på sykkel, og Marinius Borge fikk i oppgave å holde vakt mens resten av laget gikk til aksjon. Omtrent samtidig, mens utleggingen av sprengladningene pågikk, sendte en utplassert vakt på Sande stasjon en beskjed om at et ekstratog med tyskere var gått fra Drammen med kurs sydover, og at dette toget ville passere aksjonsstedet ca. kl. 20.     Det var viktig for gjennomføringen av operasjonen at hverken sivile norske eller tyske liv skulle gå tapt. Ved tap av tyske soldater fryktet ledelsen i Milorg represalier i form av arrestasjoner og henrettelser.2 De seks milorgjegerne, som er nevnt nedenfor, var under ledelse av Arne Kalmoe og forberedte seg på å stoppe eventuelle tog før Åshaugen kurve. En avsporing kunne føre til tap av liv med påfølgende represalier fra tyskerne. Da et tog uventet beveget seg i retning av sprengningsstedet, viste Gunnar Rinde både snarrådighet og handlekraft. Han tok en halmsekk som hadde blitt benyttet til å frakte våpen til sabotasjestedet, tente på denne, og løp toget i møte med halmsekken som en lysende fakkel. Toget fikk stoppet i tide før ladningene eksploderte og ødela jernbanelinjen.     I rapporten skrevet noen måneder etter er ikke denne historien nevnt, der står det at toget ble forsinket og stod på Galleberg stasjon da ladningene gikk av.3 Disse, syv i tallet, ble sprengt ved hjelp av tidsblyanter. Første ladning gikk av kl. 20.04, den siste kl. 20.14. De syv kom seg trygt hjem. Resultatet var 16 ødelagte skinner.    Umiddelbart etter sprengningen ble ca. 100 tyskere fra ekstratoget satt i gang med utbedring av jernbanestrekningen, og allerede dagen etter var denne i orden på dette bruddstedet. Togene kunne rulle forbi uhindret.     Milorgjegerne nedenfor var med på aksjonen:   Lagfører Arne Kalmoe  Olaf Stampe  Ivar Rinde  Gunnar Rinde  Stener Hansen  Oskar Lundhaug  Marinius Borge    Medvirkende Bent Weierud    Gruppeføreren i Sande,  Tormod Tandberg,  hadde ansvaret for  gjennomføringen.  Denne delen av Sande  lå under O-1522. 

Avsnitt 152  20 mann fra avsnittet 152 deltok i aksjon betongblanding. Avsnittet omfattet Horten, Borre, Holmestrand, Botne, Hof og deler av Sande, Våle og Ytre Sandsvær. I mai 1945 hadde avsnittet 791 mann, inkludert 26 “skaugutter”, fordelt på fire områder:  0 - 1521 Horten 0 – 1522 Holmestrand, Botne og del av Sande 0 – 1523 og 0-1524 Borre og del av Våle 0 – 1525 Hof og ytre Sandsvær  Lederen for A – 152 våren 1945 var Dagfinn Huseby. Det hadde siden høsten 1940 vært aktive motstandsgrupper i avsnittet og fra 1943 var de fleste av disse en del av Milorg. Kjente aksjoner var sprengningen av torpedolageret på Østøya i januar 1945 og senkningen av en jager på Verven i Horten i september 1944. 

A-153 - Tønsberg: Mange merket smellene

MER OM AKSJONENE og A-153

Milorg sprengte mange steder i Tønsberg:

Knut Steingrimsen var 12 år da Milorg gikk til aksjon i Tønsberg-området. Han og kompisene var på hjem fra foreningsmøte og måtte kaste seg i grøfta da det eksploderte på Tønsberg stasjon. Operasjon betongblanding i Tønsberg var omfattende. Milorg hadde laget en lang liste med ting som skulle sprenges:  Alle penser på Sem stasjon,  jernbaneovergangen på Semsjordet, kutting av brua over Aulielven, fem penser og en signalboks på Tønsberg stasjon, kutting av overgang ved Kjelleolla, Heimdal (sykehusbakken, øvre overgang ved Kjelle, en overgang i skogen cirka én kilometer syd for Barkåker og skinner ved Barkåker stasjon (der hvor Kiwi er i dag), pluss alle penser på nordsiden av Barkåker stasjon. Til sammen 34 Milorg-jegere var med på aksjonene i tønsbergområdet.

ORIGINAL- RAPPORT

Heimdal Kjelle nord Kjelle sør Barkåker Auli Sem

Knut Steingrimsen var 12 år da han kjente Aksjon Betongblanding på kroppen.

Avsnitt 153Oppgaven ble i store trekk planlagt av A-sjefen Axel Thv. Marthinsen, U.K. “Gunnar” og Pi-153, Karsten Berner, sammen med spr.lederne. Det var 20 medlemmer av A-staben, Rolf Haugland og Johny Killingstad. O-sjefene i Tønsberg, O-1531, Olav Guttormsen (Torp) Sem/Slagen, O-1534, Conrad Berntzen, var med på råd. kg. P.E. m.m. Det ble valgt ut følgende mål: • Alle penser på Sem st. sydside • Kutting av overgang Semsjordet • Kutting av bro over Aulielven • 5 penser – 1 signalboks på Tønsberg st. • Kutting av overgang ved Kjelleollen • Kutting av overgang ved Heimdal (sykehusbakken) • Kutting av øvre overgang ved Kjelle • Kutting av overgang i skog ca.1 km. syd for Barkåker • Kutting av skinner like nord for sistn. • Alle penser på Barkåker st. nordside. Kjelle overgang sydg:  ødelagt Kjelle overgang nordg: ødelagt Heimdal overgang:  ødelagt Tbg.Stasjon:    4 penser og 1 signalhus ødelagt Barkåker:          1 overgang og 2 penser Deltagere i aksjonen:Kjelle overgang sydg:   4 mann Kjelle overgang nord:  4 mann Heimdal: overgang   4 mann Tbg.Stasjon:         2 mann Barkåker:         4 mann Auli m.m. (sløyfet) 16 mann 34 mann Medgått av materiell: Kjelle overgang syd: 4 kg. Plastic Expl. Kjelle overgang nord: 4 kg. Plastic Expl. Heimdal overgang: 4 kg. Plastic Expl. Tbg.Stasjon:         10.5 kg. Plastic Expl. Barkåker:         8 kg. Plastic Expl., 30.5 kg. P.E. samt avsatt til Sem St., Auli bro etc... 29.5 kg. P.E. og 60 kg. P.E. + v/Barkåker overg. 10 kg. dynamitt. PI-152, Karsten Berner sier i sin rapport til DL et par dager efter aksjonen: «At den rent tekniske gjennomførelsen gikk så bra skyldes i vesentlig grad Gunnars (Bjålis) råd og anvisninger om monteringen.»

Aksjonene inne på stasjonsområdene i byene var utfordrende. Aksjonstidspunktet var tidlig på kvelden, togtrafikken gikk etter ruteplanene og mennesker beveget seg til og fra ulike gjøremål. Ved Tønsberg stasjon hadde sprengningsleder, og Pi-sjef i A-153, Karsten Berner (dekknavn «Foss», 1910 – 1997), fått i oppdrag å ødelegge fire skiftespor (penser) og en signalhytte. Mange deltagere ville vekke mye oppmerksomhet, og han valgte derfor å gjennomføre aksjonen kun i følge med en vakt. Med seg hadde de to stk. 10,5 kg «plastic explosives» og tidsblyanter på en halv time. Aksjonen ble noe forsinket på grunn av et godstog som måtte passere, og monteringen begynte derfor ikke før kl. 19.42, men alt gikk etter planen. Smellene Knut Steingrimsen hørte, inntraff kl. 20. 

Tønsberg stasjon

A-155 - Larvik: Krigsfanger reparerte 

MER OM  A-155

- Bærug bru i Kjose- 7 mann- Bru kollapset- Vellykket aksjon

Medlemmer av det tyske sikkerhetspoliti i Larvik sjekker Bærug bru dagen etter at Milorg har sprengt den.

Dette sa tyskerme om aksjonen

Marit Bærug opplevde mye av det som skjedde i mars 1945 (se video).  Bjarne Einarsen, Odd Heide og tropp på fem bevæpnede menn hadde i oppdrag å sprenge jernbanebrua på Bærug - på det som tidligere var jernbanen mellom Larvik og Skien. De monterte sprengstoffet. Cirka klokken 2020 smalt det - og det gjorde underverker for sabotørene. Brua kollapset. Et stykke på cirka 30 meter falt ned på isen. Gestapo trodde det var engelske sabotører som hadde vært på ferde. Litt fallmskjermutstyr var nemlig lagt igjen for å lure tyskerne.  Deltagerne kom seg i sikkerhet efter aksjonen.  Reparasjon av broen tok over 6 uker og ble gjort av russiske krigsfanger bosatt på Kjose.

A-152 - Holmestrand: TYVSTARTET AKSJONEN

- Smørstein/    Fyllingen - 5 mann - Jernbanen sprengt - Vellykket aksjon

I dette området nord for Holmestrand ble jernbanen sprengt klokken 20.12 av MILORG-jegere 14. mars 1945. 

Sprengningslederen Kristian Trondsen hadde med seg fire mann da jernbanen ved Smørstein, nord for Holmestrand ble sprengt.  Allerede klokken 17.00 ble bevæpnede vakter satt ut og ladningen på 135 kilo dynamitt ble plassert.

Smørberg/Fyllingen  Ved Fyllingen mellom Holm stasjon og Smørstein i Nordre Vestfold ble det utført en sabotasjeaksjon 14. mars 1945. Fra 1881 til 2017 gikk jernbanen her – før åpningen av det nye dobbeltsporet og stasjonen inne i fjellet i Holmestrand. I dag er det anlagt en trivelig gang- og sykkelsti på den gamle togtraseen.    
 Det var milorgjegere fra avsnitt 152, nærmere bestemt område 1522 (dvs. Holmestrand og Sande), som hadde ansvaret for å utføre sabotasjeaksjoner i denne delen av Vestfold.     Sprengningslederen på denne plassen var Kristian Trondsen. Med seg hadde han et lag på fire mann. Ladningen, på i alt 135 kg dynamitt, skulle plasseres i en stikkrenne ca. 4 meter under banelegemet. Stikkrennen var 0,6 meter bred, 0,6 meter høy og rundt 12 m lang, hvorav de nedre 5 meterne av betong.     Allerede kl. 17 ble bevæpnede vakter satt ut, og utplasseringen av ladningen påbegynte. Midt i rennen – hvor det uheldigvis gikk en vannførende bekk – fikk man med noen vanskelighet lagt ladningene som var fordelt i kartonger som hver veide 2,5 kg. Sprengningsstedets beliggenhet vanskeliggjorde arbeid i dagslys, og transporten av de 135 kg dynamitt ble derfor gjort i forkant. På jernbaneskinnene like ved ble det brukt Plastic Explosives (PE).     Tre av hjelperne ble sendt hjem kl. 19.25. Sprengningslederen, Kristian Trondsen, anbragte så skinneladningene og knuste kl. 19.30 tidsblyantene på en halv time. Kl. 19.50 forlot han stedet sammen med den siste vakten. Nordgående tog passerte fyllingen kl. 19.57. Og kl. 20.12 detonerte ladningene. Aktørene var ikke helt fornøyde med fordemningen da de ikke våget å bruke for meget sten. Det var nemlig blitt en del løst sprengstoff i rennen etter at kartongene var blitt våte. Alle mann kom seg vel hjem.    Resultat: En stor del av fyllingen med jernbanelegemet ble sprengt bort og en del tilstøtende skinner ødelagt. Milorgjegerne nedenfor deltok:  Lagfører Kristian Trondsen, Hilmar Løvås, Elling Ellingsen, Arne Jacobsen, Leif Bergstrøm  Ansvarlig i området: Ingeniør Gustav Nordahl-Olsen Ansvarlig i avsnittet: Pi-sjef Elster Jensen («Frank»)

- Nykirke stasjon - 1 mann - Skinneskjøter og  en sporveksel sprengt- Vellykket aksjon

Kåre Nordstrøm  var helt alene da han sprengte jernbaneskinner  på Nykirke under Operasjon betong- blanding 14. mars 1945. 

Aksjonen mot Nykirke stasjon ble gjennomført av én mann fra Milorg i Borre: Kåre Nordstrøm.  Det var mye aktivitet og mange tyske soldater i stasjonsområdet i forbindelse med at tyskerne flyttet luftvernartilleriet på Vold.   Kåre Nordstrøm mente at det var mindre sannsynlig at han ville bli oppdaget om han ikke hadde med seg hjelpere eller vakter.   Kåre snek seg opp til stasjonsområdet og plasserte sprengladningene …

A-152 - Nykirke stasjon: Sprengte stasjonen alene

Nykirke stasjon  Aksjonen mot Nykirke stasjon ble gjennomført av en mann fra Milorg i Borre, Kåre Nordstrøm. Det var mye aktivitet med mange tyske soldater ved og rundt stasjonen i forbindelse med at tyskerne flyttet luftvernartilleriet på Vold.  Kåre Nordstrøm mente at det var mindre sannsynlig at han ville bli oppdaget om han ikke hadde med seg hjelpere eller vakter.   På grunn av togvognene med luftskyts på den nordre delen av stasjonsområdet, var kun tre av fem penser tilgjengelige. Han plasserte ladningene med tidsblyanter på disse kl. 19.35. Tidsblyantene han benyttet, skulle etter planen gå av etter en halv time. Etter at de var knust, gikk han hjem. Kl. 20.05 hørte han det første smellet.   Ved stasjonen ble det hektisk aktivitet. Tyske soldater løp mot sprengningsstedet, og de ble nesten rammet av de to påfølgende eksplosjonene. Umiddelbart ble det satt i gang søk etter sabotører i området. Og kort tid etter banket det på døren hjemme hos Kåre Nordstrøm. Han og familien bodde kun hundre meter unna aksjonsstedet. Han satt og leste eventyr for småbarna, og da tyskerne begynte å spørre, var det ingen i familien som kjente noe til noen sabotører. De tyske soldatene gikk derfor videre.   Aksjonen var vellykket, og to veksler og en skinneskjøt ble ødelagt.   Aksjonen ble planlagt av avsnittssjefen i A-152, Dagfinn Huseby, områdesjefen i 0-1523 (Borre), Ulf Smith Andersen, Pi-sjef Elster Jensen, og en av guttene fra Kompani Linge, Kaspar H. Fjeld (kjent som «UK-Lasse»). 

A-152 - Ryglandsbrua Fem ladninger ødela brua

- Ryglandsbrua - 3 mann - Brua sprengt - Vellykket aksjon

Hans Tufte fra Nykirke og de to milorgjegerne Karl Skaug og Harald Nilsen sprengte jernbanebroen ved Rygland, nord for Skoppum stasjon.

Klokken 20.00, 14. mars 1945 sprengte MILORG-jegere fra Borre og Nykirke jernbanebrua på Rygland, rett nord for Skoppum stasjon. Hans Tufte fra Nykirke ledet laget som skulle ødelegge jernbanebrua ved Rygland, nord for Skoppum stasjon. Han hadde med seg to milorgjegere, Karl Skaug og Harald Nilsen. De plasserte fem sprengladninger under broen.

Ryglandsbroa Hans Tufte fikk i oppdrag å ødelegge jernbanebroen ved Rygland, syd for Guttulsrød. Med seg hadde han to milorgjegere, Karl Skaug og Harald Nilsen, og sammen fikk de utplassert sprengladninger på de fem H-spennene under broen. Han benyttet ladninger på til sammen 24 kg «composition blocks». Før karene sprengte ladningene, varslet de familien som bodde i et hus like ved, slik at de fikk tid til å gå i dekning. Kl. 20.00, presis, gikk ladningene av. Broen ble ødelagt, det samme gjaldt vinduene i huset som ikke tålte lufttrykket fra detonasjonene.  Aksjonen ble planlagt av avsnittssjefen i A-152, Dagfinn Huseby, områdesjefen i 0-1523 (Borre), Ulf Smith Andersen, Pi-sjef Elster Jensen og en av instruktørene fra Kompani Linge, Kasper H. Fjeld, eller «UK-Lasse» som han også ble kalt.  

Klokken 20.00, 14. mars 1945 skulle MILORG-jegere fra A-152 ødelegge fem sporvekslere ved stasjonsområdet på Skoppum og sprenge fire sporvekslere på sidesporet til Horten.  Rolf Tufte,  Erling Flugund, Thorleif Kjærran, Georg Nilsen og Roar Teppa fikk problemer. For at sprengningen skulle foregå akkurat klokken 20.00, ble tidsinnstillingen som skulle detonere bombene satt i gang før de kom til jernbanestasjonen.  Men noe gikk galt …

A-152 - Skoppum Noe gikk galt …

- Sprenge skinner - 5 mann - Skinner sprengt - Vellykket aksjon

Milorgjegerne Rolf Tufte,  Erling Flugund, Thorleif Kjærran, Georg Nilsen og Roar Teppa sprengte jernbaneskinner ved Skoppum stasjon. Det gikk nesten galt.

Skoppum stasjon Det gikk nesten galt den 14. mars 1945, rett etter klokken 20.00 da fem lokale Milorgjegere skulle sprenge jernbaneskinner ved Skoppum stasjon. Etter planen skulle MILORG ødelegge fem sporvekslere ved stasjonsområdet på Skoppum. I tillegg var planen å sprenge fire sporvekslere på sidesporet til Horten.  Rolf Tufte var leder og hadde med seg fire milorgjegerne:  Erling Flugund, Thorleif Kjærran, Georg Nilsen og Roar Teppa. Problemene startet da gutta var på vei til aksjonsstedet. For at sprengningen skulle foregå akkurat klokken 20.00, ble tidsblyantene knekt før de kom til Skoppum. Det var Rolf Tufte som hadde ansvaret, han hadde tidsblyantene i en plastpose. Gutta hadde på forhånd testet at tidsforsinkelsen virket som den skulle. Sabotørene trodde derfor at de hadde 20 minutter på seg etter at tidsforsinkelsen var satt i gang. Men noe gikk galt:   Tufte begynte å legge ut ladningene nord på stasjonen. Men da han holdt på med den tredje ladningen, eksploderte den første ladningen.  Det viste seg at blyanten ikke holdt tidsmarginen. Den gikk av fortere enn det de hadde beregnet. Den tredje ladningen gikk av like etter at Tufte hadde kommet seg opp på perrongen.  Han løp rundt stasjonsområdet og begynte å legge ut ladningene på sydsiden av stasjonen. Tidsblyantene kunne han ikke bruke. For å gjennomføre aksjonen, måtte Tufte nå tenke raskt. Han tok fram tjærelunta som han hadde tatt med i tilfelle noe gikk galt.  Tufte hadde lagt ned to ladninger da stasjonsmesteren plutselig begynte å skyte. Rolf Tufte tok med seg den siste ladningen og løp. Vakten som Tufte hadde med for å passe på mens han plasserte ladningene, trodde Tufte ble drept da den tredje ladningen gikk av.» Med en rasende stasjonsmester, som dessuten var nazist, etter seg, var det bare å komme seg unna. Heldigvis gikk det bra. De fem milorgjegerne kom seg vekk før den siste ladningen gikk av rundt klokken 20.25. Målet hadde opprinnelig vært å ødelegge ni sporvekslere. men på grunn av problemene med tidsforsinkelsen, rakk laget bare å sprenge fem sporvekslere. Deltagere fra Område 1523:   Rolf Tufte , Erling Flugund, Thorleif Kjærran, Georg Nilsen, Roar Teppa Aksjonen ble planlagt av avsnittssjefen i A-152, Dagfinn Huseby, områdesjefen i 0-1523 (Borre), Ulf Smith Andersen, Pi-sjef Elster Jensen og instruktøren fra Kompani Linge, Kaspar H. Fjeld, eller «UK-Lasse» som det står i Josef Haraldssens minnealbum. 

Hans A. Amundsen

Endre Haukås

A-154 - Stokke stasjon De truet folk ut av husene

MER OM  A-154

Klokken 20.00, 14. mars 1945 skulle MILORG-jegere fra A-154 ødelegge sporvekslere ved stasjonsområdet på Stokke stasjon.  Stasjonen ligger tett på boliger og det var krevende å planlegge sabotasjen . De ble noe forsinket av et større antall tyske soldater som kom med toget fra Tønsberg. Mens de tyske soldatene beveget seg i retning militærleiren i Melsomvik, holdt milorgjegerne seg i dekning med våpnene i skjul.  Deretter gikk de rundt i nabolaget og advarte folk slik at de kom seg ned i kjelleren før sprengningene. En mann måtte de true med pistol før han adlød. 

- Sprenge sporvekslere - 11 mann - Skinner sprengt - Vellykket aksjon

Stokke stasjon Endre Haukås fra Sandefjord fikk ansvaret for å gjennomføre aksjonen mot Stokke stasjon 14. mars 1945. Målet var å ødelegge skiftesporene inne på stasjonsområdet. Med seg hadde han to pionerer, Finn Nilsen og Kjell Jacobsen, opplært i sprengningstjeneste, og syv vakter. Kort tid etter at ordren fra SL ble mottatt av distriktet, begynte de enkelte avsnittene planleggingen. Dagen før aksjonen rekognoserte Endre Haukås området ved Stokke s tasjon, og det var han som oppbevarte ladningene med «plastic explosives» (P.E. no. 4). Hver av ladningene, seks i alt, var på ca. 1,5 kg.  Sammen med Finn Nilsen overnattet Endre Haukås i en hytte ved Bogen, og dagen etter syklet aksjonistene til Stokke sentrum. Der ble de noe forsinket av et større antall tyske soldater som kom med toget fra Tønsberg. Mens de tyske soldatene beveget seg i retning militærleiren i Melsomvik, holdt milorgjegerne seg i dekning med våpnene i skjul. Deretter gikk de rundt i nabolaget og advarte folk slik at de kom seg ned i kjelleren før sprengningene. En mann måtte de true med pistol før han adlød. Tapet av en sovepose førte også til unødig spenning. Denne hadde Finn Nilsen mistet på veien, og det var selveste lensmannen på Stokke som fant den. Og lensmann Gran var NS-medlem og en mann motstandsbevegelsen ikke kunne stole på. Men da en pistol ble holdt frem, ga han soveposen fra seg, og guttene forsvant.    Under selve aksjonen var det sprengningslederen sammen med de to pionerene som sørget for at ladningene ble utlagt på rekordtid, og var klare til detonasjon kl.19.58.  Deretter ble det tent en lunte med to minutters forsinkelse. Fem ladninger detonerte presis kl. 20.00. Den sjette eksploderte ikke og ble siden fjernet av tyskerne. Eksplosjonen var kraftig, og den ble hørt i Sandefjord.    Mens de tre pionerene utplasserte ladningene, sørget vaktene for å få de sivile i og ved stasjonsområdet i dekning. Det ble nødvendig å avfyre noen skremmeskudd for å understreke alvoret. Bodil Leifson var på møte i Stokke Ungdomslag, og hun fikk med seg skytingen:   “Først hørte vi noe knatring, og jeg tenkte det var en kjent hirdmann som var ute og øvde med våpenet sitt, men så hørte vi et kraftig smell. Da ble vi nervøse”. Bodil Leifson var ikke den eneste i Stokke som fikk med seg aksjonen, og noen kjente til den allerede på forhånd. Blant de informerte var flere medlemmer av Stokke telefonforening. De ventet i spenning på braket, men det kom ikke så lenge møtet varte. Det var først da folk var på vei hjem, det smalt. Eksplosjonene førte ikke til personskader, men dokumenter, utarbeidet i forbindelse med erstatninger fra forsikringsselskaper, viser at vinduene i de fleste husene i tilknytning til stasjonsområdet ble knust av trykket fra eksplosjonen. Dette gjaldt blant alle for de fleste bygningene i Tassebekkveien. Andre valgte å gå i kjelleren, slik som Thoralf Thorsen som var på besøk hos Arvid Dammen i Bjerkestien 2 denne kvelden. Kort tid før smellet kom en kar inn og ropte at det snart ville smelle, og at alle måtte komme seg i dekning. De to kameratene gikk ned i kjelleren sammen med familien til Bjarne Antonsen som bodde i husets 1. etasje.   Tyskerne hentet inn flere Stokkesokninger til avhør etter aksjonen, men det førte ikke til arrestasjoner.  Resultatet av aksjonen var fem ødelagte skiftespor (penser). Alle deltagere kom vel tilbake til forlegningene.

Nedenfor en oversikt over Milorgjegere fra A-154 som deltok: Endre Haukås Finn Nielsen (Nilsen) Kjell Jacobsen Knut Hansen Odd Enge Jimmy Luberth Kåre Heimdal Trygve Holtan Bjørn Andersen Finn Andersen Ansvarlig for planleggingen var Hans B. Amundsen, dekknavn “Tito”.  Deltagere fra Område 1523:   Rolf Tufte , Erling Flugund, Thorleif Kjærran, Georg Nilsen, Roar Teppa   Aksjonen ble planlagt av avsnittssjefen i A-152, Dagfinn Huseby, områdesjefen i 0-1523 (Borre), Ulf Smith Andersen, Pi-sjef Elster Jensen og instruktøren fra Kompani Linge, Kaspar H. Fjeld, eller «UK-Lasse» som det står i Josef Haraldssens minnealbum. 

De som var med:RåstadIdar Olsen  Paul Karlsen  A Boye Sigv. Breiland Rolf Gustavsen  Leif Gulbrandsen Stokke Endre Haukås Finn Nielsen  Kjell Jackobsen Knut Hansen Odd Enge Jimmy Luberth Kåre Heimdal Trygve Holtan Bjørn Andresen Finn Andersen  Sandefjord Stasjon Thor Sulland Alfred Bjørvik Rolf Eriksen Tore Nordby Johan Johansen Helge Oseberg Alf Strø Karl Jacobsen Anders Jonasen Oddmund Matisen Ole Bjørvik Joan Jacobsen Sverre Holm  Klavnes Finn Hem Erik Andersen

Avsnitt 154  Planen omfattet følgende aksjonsmål:• Stokke stasjon • Råstad stasjon • Jernbanebro over hovedveien og sporanlegget på Sandefjord stasjon • Skiringssal og Furustads overganger (v/Kjeldberg) • Jåberg stasjon Ansvarlig for planleggingen var PI-154, Hans B. Amundsen,  A-sjefen, Oddvar Midttun, “Joe Brekke”, Eftr.sjefen Ingar Jensen, “Viggo Horn” (som senere avløste Midttun da denne ble Adm.sjef) samt spr.lederne. A-154 anvendte 25-30 trenede sellekarer, veteraner på skauen, flere eftersøkt siden mai 1944. De ble supplert med ca. 20 mann fra de “legale” styrker. Alle var bevepnet. Som i de øvrige avsnitt var det “bak fronten” ordnet med karter, legevakt, matforsyninger og eksportmuligheter hvis det skulde gå galt. O-sjefene i Sandefjord, O-0541, Otto Ekheim, Sandar, O-1542, Andreas Sørensen, Kodal, O-1544, Robert Johansen, var alle tatt med på råd. Fra spr.ledelsens side var det lagt stort forhåndsarbeide i innøvelsen av detaljer på de respektive spr.steder. Alfred Bjørvik var overkontrollør for dette. Tor Sulland – hans parkamerat fra Sverigeturen – konsentrerte seg om opplegget til aksjonen på Sandefjord stasjonsområde – en vanskelig oppgave. Avsnittets transportsjef, Ola Bjørvik – som også arbeidet med avsnittets forsynings tjeneste og med Siv. Orgs eksportrute – hadde sitt apparat i beredskap. Det ble heldigvis ikke bruk for båtruten denne gang. Oppsummering:Stokke stasjon: 4 penser ødelagt Råstad stasjon: 2 skiftesper ødelagt Sandefjord stasjon: 4 penser og jernbanebro ødelagt Skiringssal m.v: 2 overganger ødelagt Jåberg stasjon: 2 skiftespor ødelagt Resultat:Vellykket Deltagere i aksjonen:Stokke st: 11 mann Råstad st:  6 mann Sandefjord stasjon: 16 mann Skiringssal m.v:   4 mann Jåberg stasjon: 9 mann Tilsammen: 46 mann Medgått av materiell:130 kg. Plastic Explosive 60 Primers 60 Detonatorer 60 Kobberhoder 318 m. cortex 72 m. sikkerhetslunte. Det ble ikke fra tyskernes side  iverksatt represalier overfor  sivilbefolkningen i distriktet.

Skiringssal Trygve Kristoffersen (spr. Leder) Jåberg /SkiringsalTrygve Pettersen  Trygve Kristoffersen (spr. Leder) Olaf Skovly  Thor Trydal Asbjørn Sletterud Trygve Hansen Trygve Solhaug Øivind Bjørvik Egil Jacobsen  Bjarne Kapstad Kjell Hem Knut Thorød Anders Eskedal Fredrik Kristoffersen

Råstad stasjon Lagfører og milorgjeger Idar Olsen, sprengningslederen for aksjonen ved Råstad, rekognoserte stasjonsområdet i forkant av aksjonen. Om morgenen 14. mars 1945 hentet han sprengladningene hjemme hos Paul Karlsen på Natvall på Haukerød. Han la ladningene i en ryggsekk og syklet av sted på Moveien. Helt uventet hadde tyskerne bestemt seg for å gjennomføre en passkontroll, og med nervene i spenn måtte han vise tyskerne det falske legitimasjonskortet. Men tyskerne fattet ikke mistanke, og sekken undersøkte de ikke. Heldigvis. Han fikk sykle uhindret videre i retning Råstad. 20- åringen Paul Karlsen ble tidlig involvert i det illegale arbeidet. Vinteren 1944–45 hadde han fungert som kurer med viktige meldinger som skulle smugles fra ledelsen i Sandefjord til milorgcellene i skogene i Andebu, eller omvendt. Noen dager før gjennomføringen av «Aksjon betongblanding» var han med på å klargjøre ladningene i en liten hytte utenfor Sandefjord. På selve aksjonsdagen var han en del av sabotasjelaget som gikk til aksjon mot Råstad stasjon. Målet var å ødelegge vekslene inne på stasjonsområdet.   Idar Olsen hadde med seg to pionerer og tre vakter under aksjonen, en av vaktene var Paul Karlsen. Det ble lagt ut to ladninger med «plastic explosives», hver på 1,5 kg og benyttet tidsblyanter med 20 minutters tidsforsinkelse. Vaktene trengte seg inn i stasjonsbygget og advarte de sivile som bodde der umiddelbart før smellet, som kom klokken 20. To skiftespor ble ødelagt, og deltakerne kom seg i sikkerhet etter at aksjonen var gjennomført.    De som var med på aksjonen:   Idar Olsen A Boye  Leif Gulbrandsen  Paul Karlsen  Rolf Gustavsen  Sigv. Breiand    Aksjonen i Sandefjord ble planlagt av Hans A. Amundsen. Han hadde ansvaret for milorgjegerne fra avsnitt 154, Sandefjord og omegn, som var forlagt på hytter inne i skogene i Lardal, Ramnes og Andebu. Hans A. Amundsen gikk under dekknavnet «Tito», oppkalt etter geriljalederen og den senere presidenten i Jugoslavia, Josip Broz Tito. Hans A. Amundsen figurerer på et fotografi tatt ved hytta i Stokke i juni 1944. Dette fotografiet finnes i minnealbumet som distriktssjefen i Vestfold, Josef Haraldsen, satte sammen flere år etter krigen.  

Paul Carlsen fra Sandefjord var 20 år da han bygde bombene for flere av sabotasjeaksjonene langs Vestfoldbanen i 1945.

Om morgenen 14. mars 1945 hentet Idar Olsen   sprengladningene hjemme hos Paul Karlsen på Natvall på Haukerød.  Han la ladningene i en ryggsekk og syklet av sted på Moveien. Helt uventet hadde tyskerne bestemt seg for å gjennomføre en passkontroll, og med nervene i spenn måtte han vise tyskerne det falske legitimasjonskortet.  Om noen timer skulle de sprenge Råstad stasjon.

Foto: Digitalmuseum.no

A-154 - Råstad stasjon Paul Karlsen bygde bombene

- Sprenge sporvekslere - 6 mann - Sporvekslere sprengt - Vellykket aksjon

Grete Verde fikk glasskår i senga da Milorg gikk til aksjon mot jernbanen i Sandefjord.

Foto: Slektsdata.no

A-154 - Sandefjord stasjon/Dølabakken De kjørte lastebilen under brua og plasserte bombene

- 6 mann - 4 penser og jernbanebro ødelagt

Klokka 19.46, 14. mars 1945 kjørte en lastebil med høye lemmer inn under brua i Dølabakken. På lasteplanet satt det tre mann klare til å montere ladningene oppunder bjelkene på brua. Samtidig er fem unge mann i gang med å montere sprengstoff på skiftesporene. To mann oppholder seg på stasjonen som togvakter. Grete Verde var ni år gammel og bodde i Sandarveien da Milorg sprengte skinnene på Sandefjord stasjon og brua i Dølabakken. 

Sandefjord stasjon og Dølabakken Aksjonen mot Sandefjord stasjon og jernbanebroen i bunnen av Dølabakken var utfordrende. Tidspunktet førte til at aksjonsgruppen måtte planlegge hvordan de skulle holde eventuelle skuelystne unna, og de ble det etter hvert mange av. Alfred Bjørvik hadde ansvaret for treningen i forkant av aksjonen i avsnittet, og han valgte å delta i Sandefjord. Han hadde vært en del av Milorg side 1942, utført oppdrag for XU, og fått opplæring som sabotør og instruktør i Sverige, nærmere bestemt ved Årby utenfor Stockholm. Det ble mange illegale turer over Oslofjorden i løpet av årene 1943 og 1944.       Sprengningslederen i Sandefjord var Thor Sulland, og det var ikke første gangen han utførte en aksjon sammen med Alfred Bjørvik. Tidligere denne vinteren hadde de sprengt surstoffabrikken på Vøra. Denne gangen hadde han med seg et lag på 15 mann, hvorav fem var såkalte legale, det vil si milorgjegere som til daglig var sivilister, i motsetning til de andre som tilhørte avsnittets cellegutter, dvs. de som lå i dekning inne i vestfoldskogene i Andebu og Lardal. De fem legale milorgjegerne stilte seg ved hvert veikryss, alle med sitt personlige våpen klargjort under frakken. Oppgaven deres var å advare forbipasserende i det rette øyeblikk slik at ingen kom til skade som følge av eksplosjonene ved broen og inne på jernbaneområdet.   Klokken 1946 kjørte en lastebil, milorgjeger og sjåfør Ola Bjørvik satt bak rattet, med høye lemmer innunder broen. Under broen fikk bilen et fiktivt motorstopp, og milorgjegerne hoppet av planet og inntok stilling på sine avtalte steder. To mann ble stående på bilens plan, det var Alfred Bjørvik og Thor Sulland, slik at de med noen enkle grep kunne montere ladningene oppunder bjelkene. Samtidig gikk fem mann inn på jernbaneområdet. Deres oppdrag var å sørge for at ladningene ble plassert på skiftesporene. De fikk 12 minutter på seg. Ladningene skulle antennes etter signal. Tidsforsinkelsen var kun to minutter, noe som innebar at sprengningslaget hadde kort tid på å komme seg vekk.   I tillegg til dem som skulle utplassere ladningene og holde vakt i veikryssene, sto to mann inne på stasjonen som vakter. De skulle varsle om det kom et forsinket tog. Ladningene på broen detonerte etter planen kl. 20.00, mens fire ladninger på skiftesporene gikk av en etter en kort tid etter.   Samtidig som pionerene fra A-154 utplasserte ladningene, samlet det seg ca. 30 tilskuere rundt stedet, derav to tyskere. Ingen forsto hva sjåføren av lastebilen holdt på med under broen, før vaktene skrek signalet om at det skulle sprenges. De fleste tilskuere kom seg avsted, men en nordmann som var lærer på Speer-skolen, bestyrer og ingeniør Hj. Jacobsen ved Sandefjord tekniske aftenskole, tok ikke notis av advarselen. Det kostet ham dyrt. Han mistet et bein som følge av skadene han fikk da han ble truffet av en jernbjelke som kom susende. En annen tilskuer kom lettere til skade.  I tillegg til personskadene ble en del vindusruter blåst inn og knust i husene omkring på grunn av trykket fra eksplosjonene. En av dem som fikk føle dette på kroppen, var Grethe Verde som bodde rett overfor stasjonsområdet. Vindusruten i soverommet hennes ble blåst inn av trykket fra eksplosjonene «Jeg våknet av et høyt smell og glassbiter som regnet ned over meg der jeg lå i senga i huset vårt i Sandarveien.»  Resultatet av aksjonen var at broen ble ødelagt, skiftesporene samt fire penser skadet og to skinner var helt ødelagt. Aksjonsansvarlig i A-154, Hans B. Amundsen («Tito»), noterte seg i rapporten etter aksjonen: «Alt forløp etter planen unntatt et pensespor som blev dødtenning.»    Ola Bjørvik hadde benyttet sin egen lastebil, av et bilmerke det var få av i byen, og derfor var han redd for at han skulle bli gjenkjent. Bjørvik søkte råd hos en bekjent, og han ble overtalt til å bli værende. Om noen hadde kjent igjen lastebilen, ble det ikke meldt inn til politiet i Sandefjord eller tysk sikkerhetspoliti. 
Inne på stasjonsområdet ble det dramatikk da tre tyske soldater beveget seg mot to milorgjegere som la ut ladninger på de vestlige pensene. Da de oppdaget tyskerne, trakk de frem våpnene sine og løsnet varselskudd mens de løp mot de tyske soldatene, som snudde og sprang mot jernbanestasjonen. Kort tid etter kom smellene som skremte både tyskerne og innbyggerne i byen.   Under retretten rotet to milorgjegere og cellekarer, Karl Jacobsen og Johan Johansen (senere Besslo), seg inn i et militært område øverst i Dølebakken ved Åsen. De var begge fra Stokke og dermed lite kjent i byen. Tyskerne arresterte de to og tok dem med til politistasjonen. De bløffet seg ut av det med en fantastisk historie om at britiske sabotører hadde overfalt dem og deretter truet dem til å bytte klær. Dette var forklaringen på hvorfor de hadde engelske støvler på seg. Guttene ble trodd på dette, og kort tid etter ble de overført til norsk politivaretekt i Sandefjord. Her varslet en av betjentene sjefen for A-154, Oddvar Midttun, som umiddelbart ga ordre om at de skulle sendes «hjem». Det ble telefonert til lensmannskontoret i Stokke, og kort tid etter ble en drosje sendt. Det var en av assistentene ved kontoret, Thoralf Thorsen, som bestilte drosjen. Lensmann og NS-medlem Gran var ikke på kontoret på dette tidspunktet. Under turen mot Stokke stoppet drosjen slik at Karl Jacobsen kunne bytte bukser. Buksene hadde han ødelagt på tysk piggtråd ved jernbanen. Det ble et kort opphold i Stokke. Thoralf Thorsen ordnet nye legitimasjonskort. De to ble deretter satt fri og tok seg tilbake til celleforlegningen inne på skauen i Andebu. Sjefen for avsnitt 154, Oddvar Midttun, fikk med seg det hele som skjedde i Sandefjord fra en leilighet i byen. Fra denne kunne han se over til Hotel Atlantic som tyskerne hadde tatt over. Der var det full panikk, skudd ble løsnet, og senere sa ryktene at to tyskere blant annet hadde skutt på hverandre. FAMA, den illegale gruppen som avlyttet det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik, fanget opp telefonsamtalene fra Hotel Atlantic. En tysk offiser skrek inn i telefonrøret: «Hier knallt es über alles!».  Også her var det Hans A. Amundsen, som hadde ansvaret for planleggingen. Aksjonen er omtalt i FAMA rapport datert 15. mars 1945 kl. 16.05. Det ble ifølge avsnittssjefen, Oddvar Midttun, sendt inn tre foto fra åstedet i rapporten som ble skrevet etter krigen. Disse var med i aksjonen mot Sandefjord jernbanestasjon: Thor Sulland Alfred Bjørvik Rolf Eriksen Tore Nordby Johan Johansen (Besslo) Helge Oseberg Alf Strø Karl Jacobsen Anders Jonasen Oddmund Mathisen Ola Bjørvik Joa n Jacobsen Sverre Holm Klavnes Finn Hem Erik Andersen

A-153 - Barkåker stasjon Kom seg hjem hele

MER OM  A-153

Ved Barkåker stasjon ble det benyttet folk som bodde like i nærheten.  Sprengningslederen var Kristian Cudrio. Han hadde med seg tre milorgjegere.  De fire skulle gjennomføre sprengninger med ladninger på til sammen 8 kg med «plastic explosives» og 10 kg dynamitt.  Etter at ladningene var utplassert, ble det benyttet tidsblyanter som gikk av etter en halv time, litt etter kl. 20.  Aksjonen ble gjennomført uten hindringer eller uhell underveis. Resultatet ble en ødelagt overgang syd for stasjonen i tillegg til to ødelagte sporskifter (penser) inne på stasjonsområdet.  De fire sabotørene kom seg ubemerket hjem.  

- Sprenge overganger - 4 mann - Skinner sprengt - Vellykket aksjon

Barkåker stasjon i dag

Barkåker stasjon Milorgjeger Kristian Cudrio var sprengningsleder da han og tre milorgjegere skulle sprenge 4 punkter ved Barkåker jernbanestasjon 14. mars 1945 klokka 20.00.  Alle aksjonene i Tønsberg-området ble planlagt i samarbeid med sjefen for sabotørene, kalt PI-sjef, Karsten Berner som hadde dekknavnet «Foss».  Milorgs sabotører i Tønsberg fikk opplæring av blant annet spesialtrente soldater som ble sendt fra England til Norge under krigen.  Dette var norske gutter som hadde flyktet og tatt militær utdannelse i England.  De fire gutta som skulle sprenge jernbanen på Barkåker, bodde alle i området og var lokalkjente. Laget skulle plassere til sammen 18 kilo sprengstoff. Etter at ladningene var utplassert, brukte de tidsblyanter som gikk av etter en halv time. Like etter klokken 20.00 smalt det. Aksjonen ble gjennomført uten hindringer eller uhell underveis. Resultatet ble en ødelagt jernbaneovergang sør for stasjonen i tillegg til to ødelagte sporskifter (penser) inne på stasjonsområdet.  De fire sabotørene kom seg hjem uten å bli oppdaget .  Men tyskerne merket seg selvsagt hendelsen som ble rapportert til det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik. På grunn av aksjonene i tønsbergområdet ble alle mistenkelige personer stoppet og undersøkt utover kvelden 14. mars.

Avsnitt 153 - Sem og SlagenOppgaven ble i store trekk planlagt av A-sjefen Axel Thv. Marthinsen, U.K. “Gunnar” og Pi-153, Karsten Berner, sammen med spr.lederne. Det var 20 medlemmer av A-staben, Rolf Haugland og Johny Killingstad. O-sjefene i Tønsberg, O-1531, Olav Guttormsen (Torp) Sem/Slagen, O-1534, Conrad Berntzen, var med på råd. kg. P.E. m.m. Det ble valgt ut følgende mål: • Alle penser på Sem st. sydside • Kutting av overgang Semsjordet • Kutting av bro over Aulielven • 5 penser – 1 signalboks på Tønsberg st. • Kutting av overgang ved Kjelleollen • Kutting av overgang ved Heimdal (sykehusbakken) • Kutting av øvre overgang ved Kjelle • Kutting av overgang i skog ca.1 km. syd for Barkåker • Kutting av skinner like nord for sistn. • Alle penser på Barkåker st. nordside. Kjelle overgang sydg:  ødelagt Kjelle overgang nordg: ødelagt Heimdal overgang:  ødelagt Tbg.Stasjon:    4 penser og 1 signalhus ødelagt Barkåker:          1 overgang og 2 penser Deltagere i aksjonen:Kjelle overgang sydg:   4 mann Kjelle overgang nord:  4 mann Heimdal: overgang   4 mann Tbg.Stasjon:         2 mann Barkåker:         4 mann Auli m.m. (sløyfet) 16 mann 34 mann Medgått av materiell: Kjelle overgang syd: 4 kg. Plastic Expl. Kjelle overgang nord: 4 kg. Plastic Expl. Heimdal overgang: 4 kg. Plastic Expl. Tbg.Stasjon:         10.5 kg. Plastic Expl. Barkåker:         8 kg. Plastic Expl., 30.5 kg. P.E. samt avsatt til Sem St., Auli bro etc... 29.5 kg. P.E. og 60 kg. P.E. + v/Barkåker overg. 10 kg. dynamitt. PI-152, Karsten Berner sier i sin rapport til DL et par dager efter aksjonen: «At den rent tekniske gjennemførelse gikk så bra skyldes i vesentlig grad Gunnars (Bjålis) råd og anvisninger om monteringen.»

Milorg Slagen, Sem og Ramnes

Last ned oppgavene i wordformat her

1) Milorg var lenge tilbakeholdne med sabotasjeaksjoner i Norge. Hva tror du kan ha vært årsaken til dette?  2) Operasjon betongblanding var en av de største sabotasjeaksjonene i Vestfold under krigen. Hvilken effekt kan den ha hatt på milorg., sivilbefolkningen og tyskerne? 3) Etter at du har hørt, sett og lest om aksjonene, og på bakgrunn av at 14 mennesker ble skutt som en direkte konsekvens, var det verdt det? Begrunn svaret ditt.  4) Paul Karlsen som du møter i filmene fra Sandefjord ble med i Milorg da han var 17 år gammel.  Hvordan hadde du stilt deg om du fikk spørsmål om å bli med i en motstandsgruppe under krigen. Begrunn svaret ditt.  5) Ifølge Haag-konvensjonen er det ikke lov for sivile å gå til væpnet strid mot en okkupant. Hva mener du om dette?  6) Av den tysk-vennlige pressen ble aksjonistene omtalt som terrorister og/eller banditter. Les kommentarene på siden om reaksjonene fra NS-regjeringen og tyske myndigheter. Hva mente de om aksjonistenes handlinger, konsekvenser og politiske ståsted?  7) I arbeid med skriftlige kilder fra fortiden møter vi ofte ulike fremstillinger. Studer to rapporter fra aksjonen på Auli. Hva er likt, hva er ulike? Hvorfor tror du at rapportenes spriker, og hvem lå «nederst» i bunken? Hvorfor? Begrunn svaret.  8) Skriv en fortelling der du er en av aksjonistene. Hva trenger du av informasjon for å gjøre fortellingen realistisk ut fra sin historiske kontekst.  9) Les om Milorg i «Vestfold i krig» og lag en kort muntlig presentasjon av Milorg i Vestfold, D-15.

Oppgaver

10) Det tok lang tid før Milorg ble en motstandsorganisasjon med militær slagkraft. Hva kan være årsakene til dette? 11) Eksil-regjeringen i London var tilbakeholdne med å la Milorg sette i gang aksjoner på egenhånd. Var tror du kan være årsaken til dette? Begrunn svaret ditt.  12) Etter hvert som situasjonen mellom okkupasjonsmakten og den illegale motstanden tilspisset seg, tok tyskerne i bruk standrett i etterkant av likvidasjoner og sabotasje. Hva er standrett?  13) Josef Terboven foreslo å drepe 10 000 nordmenn etter en aksjon i Trøndelag, men Adolf Hitler fryktet negative reaksjoner fra Sverige. Hvilken rolle spilte svensk nøytralitet for Tyskland?  14) Våren 1945 økte frykten for en borgerkrigslignende tilstand i Norge. Les om aksjonen ved Auli, og reflekter rundt årsakene til at enkelte fryktet en slik tilstand i Norge.  15) Det var forbundet med stor fare å delta i motstandsarbeid, men det var ikke bare milorgjegere som risikerte livet under sabotasjeaksjoner. Hvilke hensyn måtte milorgledelsen ta under planleggingen av sine aksjoner?  16) Tidligere milorgjeger Paul Karlsen uttaler i filmen at «det er gøy å ha vært med på det». Hva tror du han legger i dette? Han opplevde selv flere episoder under krigen der han risikerte livet, og han hadde stor respekt for den trusselen tysk sikkerhetspoliti utgjorde mot de illegale gruppene.  17) Sammenlikn aksjonen ved Dølabakken (Sandefjord) og aksjonen ved f.eks. Skiringssalveien. På hvilken måte bød disse på ulike utfordringer.

Den bevæpnede delen av motstandsbevegelsen i Norge (MILORG) som ble styrt av eksilregjeringen i London, var lenge tilbakeholdne med å utføre aksjoner mot tyskere i Norge eller samarbeidspartnerne deres. Hvis aksjoner skulle gjennomføres, skulle det skje ved hjelp av engelske kommandosoldater. Grunnen var at de norske myndighetene var redde for hevnaksjoner fra tyskerne. Derfor ble den sivile motstandskampen mot nazistene viktigst.  Motstandsgrupper som ikke var direkte underlagt myndighetene i London, som for eksmpel Osvald-gruppa og SABORG, gjennomførte aksjoner. Høsten 1944 fikk MILORG i Norge lov til å gå til aksjon, men aksjonene måtte ikke skade folk.  I oppgavene under kan du selv vurdere efektene av aksjonen og om militær motstand er et nyttig virkemiddel mot militær okkupasjon.

Milorgjegere på skyteøvelse i Nordbyen i Tønsberg. (Foto: Ove Edgar Kværne)

Tyskerne hevnet seg

Les hele TB-lederen (worddokument)

Aksjonen mot jernbanen førte til ulike reaksjoner fra tysk side. I hovedkvarteret på Lillehammer trodde enkelte at dette var forvarselet om en britisk invasjon, men det viste seg å være feil. Men det var 14 arresterte motstandsmenn som kom til å betale den høyeste prisen.  Ved sprengningen av NSBs hovedkvarter i Oslo ble seks tyske soldater og en tysk kontordame drept.  Dette var påskuddet Terboven trengte for å igangsette en summarisk rettssak mot 14 norske arresterte motstandsmenn. De hadde allerede tilstått, og etter en kort rettssak, ble de 14 dømt til døden.  Henrettelsen ble gjennomført allerede 17. mars, kun tre dager etter aksjon betongblanding.  13 står oppført skutt på retterstedet tyskerne benyttet på [if gte mso 9]> 0 0 1 15 85 HC MOEN 1 1 99 14.0 Normal 0 21 false false false NO-BOK JA X-NONE